På jakt etter en sjøløve

«Shoppingsentret på Veitvedt er noe enestående i Europa» var overskriften i Aftenposten dagen etter at det ble innviet av Oslos ordfører Rolf Stranger den 13. november 1958. Rundt et torg lå det som den gang var Norges største samling av butikker, og det fantes flere hundre gratis parkeringsplasser.

I en dobbeltsidig annonse var det ingen måte på hvor imponerende og elegante bygningene var - de «rommer alt De kan tenke Dem - fra skolisser til kjøleskap - fra tannpasta til siste nytt i moter - en virkelig butikkby etter moderne, amerikansk mønster - farger, bugnende forretninger, liv og moro!»

Foruten senteret hadde Olav Selvaag bygget 2000 leiligheter og en skole. Men det var ikke bare kommers for byggherren. Rett før åpningen hadde Selvaag plassert ut skulpturer han hadde kjøpt inn for 200 000 kroner (tilsvarende 3,5 millioner kroner i dagens pengeverdi). Her var det mange nakne kvinner, barn, hester og haner. I en egen dam lå Skule Waksviks svære sjøløve. Den ble raskt et yndet klatreobjekt for barna.

Men hvordan ser det ut i dag?

Vi tar T-banen dit en varm sommerdag og føler oss som turister. Da vi stiller oss opp for en selfie foran Veitvet-skiltet på plattformen, tror en ung T-baneansatt at vi er amerikanere.

- Do you want me to take your picture? spør han høflig.

Det er lite som minner oss om de svart-hvite bildene fra åpningen en ruskete novemberdag for nesten 70 år siden. Torget har blitt bygd over, og en del av kunsten som tidligere sto ute, som Finn Eriksens Veitvedtpiken, står nå innendørs.

Skulpturen hadde i 1958 en sentral plassering i den ene enden av torget. Nå har den fått en skarp oransje bakgrunn, men har fortsatt sin danske «ynde», slik kritikerne syntes hun utstrålte.

En annen kvinneskulptur, «Gry», av Sigurd Nome står utenfor senteret, med rikelig av luft rundt seg. Hanne Jessens «Urkvinne», har derimot blitt plassert ved en av inngangene på en lite kledelig plass.

Å finne igjen alle skulpturene som sto på torget på Veitvet er ikke lett. Vi går rundt litt på måfå i nærområdet.

I Beverveien, et stykke fra senteret, finner vi en hane som Selvaag kjøpte av Skule Waksvik. På navneskiltet står det imidlertid at den er laget i 1960. Det er derfor ikke den samme hanen som sto midt i trappen opp til senteret.

Hovedgrunnen til vår utflukt til Veitvet er imidlertid at vi lurer på hva som har skjedd med Skule Waksviks «Sjøløve». Hvorfor Skule Waksvik var så interessert av sjøløver, er det vanskelig å vite. Men i en reportasje fra Paris i tidsskriftet Aktuell skriver han 1957 litt om hvordan det kan være en fordel for en billedhogger å ha dyr som modeller:

«En får ingen til å stå modell for seg under sju-åtte kroner timen. Og det kan gjerne være tale om hundre timer og mer. En høne derimot, koster åtte kroner en gang for alle, og da legger den attpåtil egg.»

Waksvik hadde som sagt lyst til å lage en sjøløve, men forsto at det ikke lot seg gjøre å ha en slik liggende i badekaret hjemme.

«Utveien var å dra til en eller annen dyrehage og gjøre studier der. Så ble det Paris-reise. Utenom ferietiden og all ting. Utstyrt med skisseblokk og skarpe blyanter og fotoapparat og masser av film holdt jeg mitt inntog i den zoologiske hage.»

På forhånd hadde Waksvik lest seg opp på sjøløver og forstått at de tilbrakte det meste av tiden i sjøen hele året unntatt i paringstiden, da de var på land en måned eller to.

«Det var i alle fall bestemt ikke paringstid da jeg kom for å besøke dem. For det meste så jeg bare kjølvannet av dem der de svømte fram og tilbake i bassenget. Time etter time og dag etter dag.»

I de korte stundene sjøløvene var på land, rakk han ikke å tegne en skisse. Med frosne fingre var det heller ikke lett å fotografere, siden han måtte stille inn riktig avstand, blenderåpning og lukkertid. Men noen bilder ble det – nok til å lage en sjøløve i blankslepen, svart granitt.

Sjøløven ble Skule Waksviks store gjennombrudd som billedhogger. «Sjøløven fikk imidlertid ikke bo lenge på Veitvedt, for det var flere som ønsket seg denne flotte skulpturen. Nasjonalmuseet spurte kunstneren om å få kjøpe den, og den unge kunstneren ble selvfølgelig meget smigret av at selveste Nasjonalmuseet ville kjøpe hans verk», skriver SelvaagGruppen i sin årsrapport fra 2017.

Olav Selvaag ble også smigret av at han hadde kjøpt en skulptur som Nasjonalmuseet fant så god at de ønsket å erverve den. Han godtok derfor at Waksvik solgte skulpturen en gang til, mot at Waksvik lagde en ny sjøløve til ham. Den opprinnelige sjøløven står fortsatt utenfor Nasjonalgalleriet. Det er derfor kopien vi er på jakt etter på Veitvet. Oppkjøpet ble startskuddet for et livslangt samarbeid mellom Waksvik og Selvaag. Siden den gang har tre generasjoner Selvaag kjøpt inn og utplassert 600 skulpturer i Oslo og omegn. Veitvet var med andre ord begynnelsen på et stort løft for billedhoggerkunsten i Norge.

Dermed kunne man kanskje tenke seg at Sjøløven hadde fått en verdig plass. Men når vi finner den, står den sørgelig til ved en av inngangene, med Rema 1000-reklame bak seg.

Hvor er vannet? Og må det være reklame bak den? Dessuten er skulpturen skadet på snuten. Vi drar hjem fra Veitvet, litt vonbrotne. Det er noe i blikket til sjøløven som ber om et bedre liv.

OM VEITVET: Før 1953 ble stedet kalt for Veitvedt, men det året fjernet kommunen den stumme d-en i Veitvetveien. T-banen kom til Veitvet i oktober 1966. Kjøpesenteret ble helt ombygget 2017-2019.