Nome på MaMu

Man må ta på seg «soppøyne» når man er ute i skogen for å finne traktkantareller og andre delikatesser.

Med min nyvunne interesse for skulpturer ser jeg dem nå overalt. Denne gangen var det en skulptur som forestiller en liten gutt som går rundt i farens tresko. «Fars fotefar» er tittelen. Det er Sigurd Nome som har laget skulpturen, som ble satt opp i 1978. Modellen er nesten helt sikkert hans egen sønn. Ingen annen skulptør i Norge har brukt sine egne familiemedlemmer som modeller så ofte som ham.

Sigurd Nome var flink i å finne det rette øyeblikket og situasjoner som symboliserer noe større – som i dette tilfellet, guttens ønske om å være som faren sin. De store treskoene vekker minner hos betrakteren om da man selv var barn og gikk i foreldrenes sko.

Jeg ble nysgjerrig på å se mer av Nomes verker og googlet meg frem til at det finnes et bygdemuseum i Marnardal som har en egen samling av skulpturene hans. Museet er vanligvis åpent på fredager og søndager, men for oss passet det best på en lørdag. Siden det ble oppgitt at museet ellers var åpent «etter avtale», tok vi sjansen og ringte Ingeborg Fredriksen, som er ansvarlig for museet.

Hun sa ja til å åpne museet kun for oss. Etter å ha overnattet i Kristiansand kjørte vi på E39 mot Stavanger. Etter et par kilometer svingte vi av mot Holum på fylkesvei 459, og fortsatte deretter på fylkesvei 455 til Øyslebø.

Veiene er smale og svinger seg frem gjennom landskapet. Det føltes som om vi befant oss langt fra allfarvei da vi til slutt nærmet oss Marnardal. Ingeborg hadde bedt oss se etter en skulptur av en skomaker, og ta av til museet der.

Da vi så den, stanset vi bilen og gikk ut, samtidig som regndråper begynte å falle. Det var nesten som å se gutten fra Kvinesdal som en voksen mann, med de samme armene som stikker ut fra det spente brystet. Det virker som om mannen er bevisst på at vi ser på ham. Stillingen minner mer om posering enn arbeid, men sylen han bruker til å lage hull i læret er spiss, og stroppen som holder den uferdige skoen, gir statuen et realistisk uttrykk.

Museet ligger litt høyere opp, og består av en samling eldre hus. Det heter Marnardal Museum, og navnet forkortes til MaMu – kanskje med et lite blink til det mer kjente MoMA i New York? På gressplenene rundt er det plassert skulpturer, og utenfor museet ventet Ingeborg Fredriksen, som låste opp og viste oss rundt.

Museet er også et folkemuseum, med en rik samling av gjenstander. Vi så først på noen av de eldre tingene. Det var mange dekorerte møbler, men også et skap som har det som kan beskrives som utskåren rosemaling.

I århundreder var treskjæring den eneste formen av tredimensjonal kunst man kunne se i Norge.

Det er mange norske billedhoggere som begynte med å skjære i tre, som Gustav Vigeland og Anders Svor. Sigurd Nome var også en av dem. Han begynte på Dovre Handverksskule, hvor han hovedsakelig drev med treskjæring. Etter et par år fikk han stipend for å gå på Kunst- og håndverksskolen i Oslo, der han gikk i møbelklassen. Men han skiftet etter kort tid til å lære seg forming og modellering i stedet.

Samlingen med Sigurd Nomes skulpturer, er donert til museet av familien. De er fint plassert i to saler høyest opp i det gamle Verkstedhuset.

Sigurd Nome (1911–1979) var en pen mann. Det viser hans eget selvportrett, et hode der munnen er stram og øynene fiksert fremover. Han kom fra en familie med tolv barn, som alle fikk utdannelse. Han var nummer seks i flokken og fikk selv tre barn sammen med Ellen Marie, som han giftet seg med i 1939.

Det finnes en del store skulpturer, som gipsmodellen av Gardisten, som står i støpt form ved Gardeleiren i Huseby i Oslo, postmannen Gullik som sleper sin last av brev i en slede, og et par større kvinneskulpturer og torsoer.

Men det som umiddelbart griper meg mest er tre små gipsmodeller av hans kone Ellen Marie, i ulike stadier av graviditet og når hun holder opp et nyfødt barn.

Det er en enkelhet og direkthet i hvordan de er formet som er veldig tiltalende. Samtidig blir jeg slått av hvor sjelden jeg har sett skulpturer av gravide kvinner. Det er nesten som om det er tabu å skildre den livsfasen. Sigurd Nome blir aldrig pompøs. Skulpturene hans er både personlige og universelle, samtidig.

Nakenhet er den mest naturlige ting, for Nome og hans barn. Den eldste datteren Helle ble modellert når hun bare var 14 dager gammel og det fortsatte under hele oppveksten både for henne, lillesøster Herdis og lillebror Arild.

- Det var slitsomt og kjedelig å stå modell for pappa, men han lokket oss alltid med godteri, mintes hun i forbindelse med at familien skjenket hans verk til Marnardal kommune.

Om det hadde vært like selvfølgelig å lage en nakenskulptur av en 14-årig pike idag, når brystene såvitt har begynt å knoppes, kan diskuteres. Skulpturen «Gry» står idag både på Veitvet i Oslo og i Mandal.

Sigurd Nome har blitt kritisert for at hans skulpturer sjelden avslører noen dyp lidenskap, indre dramatikk eller sjelelige spenninger. «Det er ikke for ingenting at Nome har blitt en av våre fremste smykkere av moderne drabantbyer», skriver Øystein Parmann i Norsk skulptur i 50 år.

Selv flyttet Sigurd Nome til drabantbyen Oppsal, utenfor Oslo og bodde der den største delen av sitt voksne liv. Broren Alfred beskriver Sigurd slik på museets hjemmeside:

«Lengsel og drøm var i hans natur. Vi som kjente Sigurd godt, vi vet at han hadde mye av barnet i seg. Som barnet, så var han åpen, spontan og tillitsfull og uten beregnende baktanke. Det er derfor ikke tilfeldig at han valgte barn som sitt hovedmotiv. Hele hans vesen lå nær opp til dette. Det ble på mange måter hans varemerke.»