Moore i Oslo

Den nesten 80 år gamle billedhoggeren ble møtt på Fornebu, der flyet hans var forsinket på grunn av en streik.

Alf Bøe, som da var direktør for Oslo kommunes kunstsamlinger, har i tidsskriftet St. Hallvard beskrevet hvordan han møtte Moore utenfor tollen.

Ifølge Bøe var det en «meget glad og sterkt vaklevoren liten Henry Moore i glimrende humør – "I’m sorry to say I’m a bit drunk, but I had to wait for four hours at the airport because of the strike, and I had four large whiskies”».

Henry Moore ble tatt med på en fjordtur i et av havnevesenets fartøyer sammen med blant andre Alf Bøe, hans forgjenger Pål Hougen og kunsthistorikeren Tone Wikborg. Målet var Huk, der planen var at den syv meter høye skulpturen skulle plasseres.

Bakgrunnen for at Oslo kommune kjøpte skulpturen, var at Høvikodden Kunstsenter i 1975 hadde hatt den største utstillingen av Henry Moores skulpturer i et nordisk land. Det ga mersmak, og kommunen ba kunstneren om å få kjøpe en større skulptur for Oslo.

Henry Moore var allerede kjent som skulpturens Pablo Picasso og kunne velge og vrake blant kjøpere av verkene sine. Han hadde imidlertid blitt mer og mer skeptisk til å plassere de største verkene sine foran bygninger. At Oslo ønsket å plassere skulpturen ved fjorden, bidro sikkert til at Moore prioriterte den norske bestillingen.

«Himmelen er noe av det jeg liker best med "skulptur i naturen". Det finnes ingen bakgrunn for skulptur som er bedre enn himmelen, fordi en massiv form stilles opp mot sin motsetning – rommet», skrev han i forordet til en norsk bok om hans kunst: «Henry Moore: Skulptur i landskap» av Stephen Spender.

En sommerdag nesten 50 år senere drar vi ut til Bygdøy og Huk, som er mer enn en badeplass for naturister og litt mer påkledte folk. Det er en stor park, men skulpturen står likevel for seg selv mellom trær og med utsikt mot fjorden. Litt skamfull må jeg tilstå at jeg aldrig har vært på Hukodden tidligere. Vi beundrer kraften i formene og de røffe rissene som gjør at det ser ut som om en gigantisk ulv har tygget på den. Skulpturen vekker likevel et minne som jeg har vanskelig for å plassere.

Ifølge Henry Moore kom inspirasjonen opprinnelig fra et beinfragment. Den første modellen var bare ti centimeter høy. I årene 1962–63 lagde Moore en to meter høy versjon som ble stilt ut på Museum of Modern art, (MoMA).

Der fikk den kjente kinesisk-amerikanske arkitekten I.M. Pei (som blant annet sto bak glasspyramiden ved Louvremuseet), se skulpturen. Han spurte Moore om han kunne lage en enda større versjon, som skulle stå utenfor et bibliotek i Columbus, Indiana, som Pei hade tegnet.

Selv mente Moore at skulpturen burde være stor nok til at et par skulle kunne gå hånd i hånd gjennom den, men ikke så stor at det fristet å kjøre en bil igjennom. Mange har sammenlignet den med en primitiv triumfbue, for andre før den tankene til Stonhenge eller et svært elefantskjelett.

Henry Moore likte plasseringen på Huk. Opprinnelig hadde Pål Hougen foreslått at den skulle stå der eller ved Sjømannsskolen i Oslo. Men da Alf Bøe tok over syntes han at den passet best på Huk. Moore så først for seg at den skulle stå på et skjær i strandkanten, men ble enda mer begeistret da han så hvor Alf Bøe og kommunens representanter hadde oppført et stillas på en liten bakketopp med utsikt over fjorden.

Da jeg kontakter Henry Moore Foundation får jeg vite at tre år før Moore var på befaring i Norge, hadde han vist en versjon i glassfiber i Firenze. Der sto den på taket av Forte di Belvedere i Moores kanskje viktigste utstilling noensinne. I 1980 donerte han en versjon i hvit marmor til Kensington Gardens i London. Senere har skulpturen også blitt oppført i Hiroshima 1986.

Da jeg leser om de mange versjonene av The Arch, forstår jeg hvorfor skulpturen kjennes bekjent. 2004 var jeg i Hiroshima og utenfor kunstmuseet var det en park der unge japanske piker liker å fotografere seg når de har fått sin første kimono. I Japan gir skulpturen assosiasjoner til de portene som finnes utenfor templene. Jeg finner frem fotografiene mine fotografier fra den reisen og – se der! Bak de to pikene i kimono skimtes The Arch.

Det viser seg at jeg tok en hel serie bilder av skulpturen, som denne dagen ble en kontrast til den japanske hanamifesten, som er det navnet man bruker for tiden da kiresbærtrærne blomstrer. Det føles som om Huk og Hiroshima plutseligt står hverandre nær.

Henry Moore klarte å lage en moderne skulptur som får oss til å føle det som om vi står overfor noe veldig gammelt.