Folkets belønning

Det er logisk å begynne med en artikkel om rytterstatuen av Karl XIV Johan når man lanserer et digitalt, norsk magasin om skulptur. Dette var den første ordentlige statuen i Oslo, og det er fortsatt byens eneste rytterstatue. Plasseringen på toppen av Slottsbakken kunne ikke vært bedre.

Ikke alle nordmenn var like glade i mannen på hesten, men uten ham hadde Oslo – eller Christiania som byen het på Karl Johans tid – sett helt annerledes ut i dag. I 1814 fantes det bare tre hus med mer enn tre etasjer i byen, som den gangen hadde 15 000 innbyggere. Det var mye trehusbebyggelse, og Norge hadde verken kompetanse eller kapasitet til å reise et så stort og monumentalt murbygg som et Slott.

Ekspertise ble hentet inn fra Tyskland og Danmark, og byggeperioden varte fra 1825 til 1849. Karl Johan døde i 1844, og han fikk dermed aldri oppleve at Slottet sto ferdig. Initiativet til å reise en statue over kongen ble tatt i 1864, da unionen mellom Norge og Sverige fylte 50 år.

Forslaget om å reise statuen hadde bred støtte. Uenigheten oppsto først under realiseringen, ifølge kunsthistoriker Erik Mørstad, som i tidsskriftet Byminner har skrevet følgende: «Gjennom elleve år bølget striden frem og tilbake om hvilken kunstner som burde få utføre statuen og ikke minst om hvordan statuen burde se ut og utformes, og hva den skulle symbolisere.»

Til slutt falt valget på den norske billedhoggeren Brynjulf Bergslien. Han brukte drøyt fem år på å fullføre arbeidet. Avdukingen fant sted 7. september 1875 – 31 år etter Karl Johans død, og 21 år etter at kongen hadde fått sin statue i Stockholm.

Bergslien var tydelig påvirket av lignende skulpturer i Europa, og da særlig av Bengt Fogelbergs svenske statue av Karl Johan.

«Det viktigste ved skulpturen er at den er rensket for alle tradisjonelle maktsymboler. Det var denne nye og nøkterne typen ryttermonumenter, som fremstilte den konstitusjonelle kongen, som utgjorde begynnelsen til slutten for ryttermonumentets lange historie som herskersymbol», skriver Erik Mørstad.

Ellers fulgte Bergslien konvensjonene for rytterstatuer, en sjanger som hadde sin storhetstid fra 1850 til 1875. I denne perioden ble det reist hele 68 rytterstatuer i Europa. Opprinnelig ble slike statuer reist for å hedre en levende regent; sammen med herskerens portrett på mynter var det en effektiv måte å vise undersåttene hvem som styrte landet.

Den nederlandske statue-entusiasten Kees van Tilburg har laget den mest komplette oversikten over verdens rytterstatuer. Han oppdaterer oversikten fortløpende på nettstedet www.equestrianstatue.org. Listen inneholder 1 257 originale rytterstatuer som oppfyller hans spesifikke krav:

Statuen må fremstille en reell person på en hest, den må være frittstående og monumental på en offentlig plass, og den må være laget av et bestandig materiale. Anne Grimdalens relieff av Harald Hardråde på Oslo rådhus regnes derfor ikke som en rytterstatue, men som en rytterskulptur, ettersom den ikke er frittstående.

Inskripsjonen på sokkelen av Karl Johan-statuen er hans eget valgspråk: «Folkets kjærlighet, min belønning». Dette stemte imidlertid ikke helt overens med det Karl Johan faktisk opplevde i Norge. Hans syn på nordmennene var splittet: På den ene siden respekterte han deres stolthet og kampvilje, men på den andre siden var han intenst frustrert over hvor sta og uvillige de var til å underkaste seg hans kongelige autoritet. I mer private eller diplomatiske sammenhenger la han ikke skjul på at han så på Norge som en krigsgevinst.

Men kanskje var det nettop på grunn av inskripsjonen som Oslos innbyggere begynte å legge blomster der med én gang nyheten om kong Haralds død kom. Hvis det var noen folket viste sin kjærlighet, så var det ham.

Da kong Haakon døde i 1957, var det ingen som la blomster på Slottsbakken. Det var først under det spontane, folkelige oppmøtet etter kong Olavs bortgang i januar 1991 at Slottsplassen ble forvandlet til en opplyst minneplass fylt med lys og blomster. Dette gjentok seg også i mindre skala da prinsesse Märtha Louises fraskilte mann, Ari Behn, gikk bort.

I 2026 ble blomstermengden til slutt overveldende. Det ble ikke bare lagt blomster ved Karl Johan-statuen og i et bredt belte foran Slottet; skulpturen av dronning Sonja som sitter på en stein bak Slottet, fikk så mange blomster at bare hodet var synlig. Kronprinsesse Märtha, kongens mor, ble også hedret med rikelig med blomster.

Et tydeligere tegn på hvordan statuer kan bli samlende symboler, er vanskelig å finne. Men det motsatte kan også skje, som da Lenin-statuer ble fjernet over hele Øst-Europa etter Berlinmurens fall i 1989, eller da skulpturene av Saddam Hussein ble revet ned i april 2003.

Nå venter vi på at den første statuen av kong Harald skal bli reist. Kommer det til å bli strid om hvordan den skal se ut, slik som da Knut Steen fikk oppdraget med å lage den offisielle statuen av kong Olav i Oslo? Den gangen utløste utkastet en proteststorm fordi mange mente at statuen minnet om den italienske diktatoren Benito Mussolini.

Kanskje blir den første statuen av kong Harald mer som den som står i Holmenkollen, der kong Olav har ski på beina og er i selskap med hunden sin?

Annasif Døhlens skulptur «Skiglede» viser en konge helt uten maktattributter. Derfor tror jeg at den første statuen av Harald, som foruten sin kongetittel kunne smykke seg med både VM- og EM-gull i seiling, kommer til å fremstille ham til rors i en seilbåt – med vind i håret og et bredt smil.