Den provoserende Vølund

Men vi tør påstå at det er den mest provoserende av alle skulpturene i Oslo. Smeden står oppreist og lener seg litt på slegga si, som balanserer mot ambolten, som igjen er plassert på en stubbe. Mannen er muskuløs, og har krøllete hår og skjegg. Han har på seg et lærforkle, slik smeder ofte bruker. Hodet er bøyd og han fremstår som ganske introvert. Hvis du ser nærmere etter, er det imidlertid to ting som er litt merkelige: At føttene hans er lenket sammen og at du bak ham kan se et par vinger, smidd av metall. På sokkelen står et navn i runer: Vaulundur

Det hele virker litt tungt og tysk. Legenden om Vølund Smed, som han heter i norrøn sammenheng, eller Weiland der Schmied, som tyskerne kaller ham, er ikke noe folk kjenner til i dag. Vet man hva den handler om, blir statuen mer interessant. Legenden er å lese i Edda og handler om de tre brødrene Slagfinn, Egil og Vølund. De hadde bygd seg et hus i Ulvdala ved Ulvsjön i Sverige, og tilbrakte dagene med å gå på ski, jakte og smi enestående ting. En morgen fant de tre kvinner som spant lingarn på stranden ved siden av svanehamene sine. (En svaneham er et slags avtagbare svanevinger, se illustrasjonen nedenfor av Wilhelm Meyer).

De tre kvinnene var valkyrjene Hladgunn Svanhvit, Hervor Allvisre og Ølrún. De tre brødrene tok med seg de tre kvinnene hjem. Svanhvit ble Slagfinns make, Egil tok Ølrún og Vølund fikk Hervor. Valkyrjene levde i ni år hos brødrene. Men valkyrjene hadde fått i oppgave av Odin å hente de krigere som falt tappert i strid og føre dem til evig liv i Valhall. Derfor «fløy de bort for å oppsøke slagmarkene og kom ikke tilbake». Egil dro østover for å finne Ølrún, Slagfinn sørover etter Svanhvit, men Vølund ble igjen og smidde ring på ring til sin kjære. Ingen av brødrene fant igjen kvinnen sin. Vølunds kunstferdighet vakte likevel oppmerksomhet. Den onde kong Nidud fanget Vølund og fengslet ham på en holme for å få ham til å smi dyre smykker til seg selv og familien hans. For å forhindre at han skulle flykte, skar han over senene i knehasene på smeden. På skulpturen er føttene i stedet lenket sammen.

Etter en tid kom kongens to sønner til holmen for å beundre smykkene. Det er her Vølund begynner å bli provoserende: Vølund hogg av hodene deres og laget sølvbeslåtte drikkeskåler til kongen av sønnenes hodeskaller. Av øynene deres laget han edelstener til dronningen, og av tennene et halskjede til kongens datter Bodvild. Han samlet også opp kongesønnenes blod i to skinnsekker. Bodvild kom senere til smien for å reparere en ring. Vølund bød henne på mjød og voldtok henne da hun hadde sovnet. Vølund hadde laget en fugleham, slik han hadde sett at valkyrjene hadde. Det er den som ligger på gulvet i illustrasjonen av den tyske kunstneren Johannes Gehrts, og som står på baksiden av skulpturen.

Nå brukte Vølund sine smidde vinger til å fly til kongsgården. Etter at han hadde latt den fortvilte kongen forstå hvilke dåder han hadde begått, forsvant han opp i himmelen igjen. Kongen skjøt etter ham og trodde han hadde såret ham dødelig, fordi bakken ble dekket av blod, men det var naturligvis den snedige Vølund som hadde åpnet skinnsekkene og latt blodet fra kongens egne sønner farge bakken rød. Det er med andre ord en ganske grotesk historie om hevn, mord, lemlestelse og voldtekt. Skulpturen er laget av Stephan Sinding, samme billedhogger som har laget statuene av Henrik Ibsen og Bjørnstjerne Bjørnsson fremfor Nationaltheatret. Stephan Sinding ble født 4. august 1846 i Trondheim i en meget kunstnerisk familie. Hans ene bror, Christian, ble komponist, og den andre, Otto, ble maler. Søsteren Johanna ble billedhugger. Selv hadde han begynt å studere jus 1865, men mistrivdes sterkt.